Etter å ha desinfisert vinkarene begynte jeg å knuse druene. Det var to tanker i hodet jeg hadde da jeg skulle knuse druene; 1: jeg ville sikre meg at alle druene ble knust 2: jeg ville ha kontroll på hvor mange stilker som lå igjen i satsen (for: ifølge bokji vil en hvis en beholder en 10 % av stilkene tilføre ekstra smak).
Måten jeg gjorde det på var at jeg tok en og en klase som jeg knuste mellom hendene. Fordel: de to ovennevnte punktene. Ulempe: det tok dritlang tid og i det hele tatt ga det meg en følelse av pedanteri (en ubehagelig en sådan). Det ble én klase opp, klemming som om man skal lage verdens hardeste snøball, og så risting av stilken. Repetitivt, repetitivt og repetitivt. Jeg vil anslå en 70 klaser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar